Et drømmemøte?

Hvorfor er fotballturneringene i OL så begredelige? Kanskje det har med den olympiske ånd å gjøre.

I vårt kalenderår 2008 lider de fleste ting under en presserende tretthet. En tretthet som sprer seg til alle ting. Ballen som spretter over sidenlinjen erstattes straks av ballgutters innøvede utkast. Spillet får ikke hvile, øynene får ikke hvile, spillet reverseres. Publikums jubel dør hen i kjedsomhet. Jubel finnes ikke i OL, publikum puster, snapper etter luft, markerer skåringer. Luften er ikke tung av metaller og giftgasser; den er tung av olympisk ånd. One nation, one dream.

Klamt.

Heiberg (smilets ambassadør): "Jeg ville være med på dette, kall det gjerne åpningen av Kina". Å. Kan ikke i det minste OL åpne verden for Kina? Heibergs olympiske innsats stagget georgierne fra å reise hjem ("Det som skjer i Georgia har også ført til mange møter. Den georgiske troppen ville hjem. Vi har foreløpig fått stagget dem."). Å Heiberg. Smilets ambassadør ikledd olympiadens høybårne tunika bruser med dens fargerike fjær i pakt med olympiadens moralske patos. En verden, en drøm. Å sette den olympiske ild over mennesket.

Når den store moral siver inn i det luftigste spill (110 X 70 meter) viser den repeterende bilder av øyeblikket: ballen treffer nettmaskene. Knapt en overraskelse. Knapt en følelse. Trette mål. Jeg blir trett av umenneskelige prestasjoner; trett av idretter som foregår under vann, så trett av den olympiske ånd og sjelelig svett av dens fanatikere, tobente birkebeinere i dress og slips, voktere av den brennende ild.

Gi meg det greske finalelaget fra 1906 som nektet å spille andre omgang mot Danmark på stillingen 0-9. Gi meg olympiske smultringer. Jeg vil ikke dette Norway Cup.




Ordliste:

Stagge v1 (besl med stadig, stødig) (prøve å) stanse, stoppe s- gråten / prøve å s- seg prøve å legge bånd på seg / berolige, blidgjøre s- et skrikende barn

Dag Solstad om fotball

"Hvis de ikke greier å lage revolusjon uten å fjerne fotball og puber, ja da tror jeg ikke folk er moden nok." I et intervju fra Italia-VM i 1990 uttaler Dag Solstad seg blant annet om heltene som mislykkes, engelske damer, "den derre bevegelsen som kalles Bølgen", samt en anelse sosialisme. Se Dag Solstad i fri utfoldelse uten Eva Bratholm i nærheten her.

Manifest

I kjølvannet av Rosenborgs glansår, i en tid hvor den norske eliteserien er en liga hvor alle slår alle men også taper mot alle, i en æra hvor staute norske landslagsspillere gjør seg klare til å kjempe for nasjonens farger ved å ta en tur på byen; i en slik tid gjør Rødt Kort sin entré blant norske fotball-blogger.

Med skremmende tv-bilder fra OL i Kina blafrende mot oss fra skjermen, hvor 60.000 publikummere ikke sees i det hele tatt, men, bortsett fra ved scoring, høres ut som en middels norsk 4.divisjonskamp, og med myten om den norske cupen i bøyd knestående ved dødlinjen, stikker Rødt Kort sine penner inn i materien og roter forsiktig rundt. Er det noe liv her?