En keepers lodd

Når går keeperens hovedmålsetning, tanken om å unngå baklengs, over i en stille resignasjon av at dette går forferdelig galt? Kun keeperen selv vet.

De fleste som fulgte den siste EM-kvalifiseringen glemmer nok ikke de to keepertabbene som i stor grad sendte Tyrkia til EM på bekostning av Norge. På overtid i sist hjemmekamp for Viking skjedde det igjen for Thomas Myhre. Stavangerlaget ledet 3-2 over Molde, det var kun tilleggstiden igjen å spille, og Myhre skulle bare ut i feltet for å plukke ned en i utgangspunktet enkel ball. Men så skjedde det ulykksalige; Viking-keeperen glapp på uforståelig vis ballen, og Moldes Mame Biram Diouf fikk plutselig en veldig enkel jobb med å trille den i det tomme målet.

Erik Thorstvedt, en av Norges største klassekeepere gjennom alle tider, vet selv hvordan det føles å mislykkes forferdelig med noe som egentlig skal være såre enkelt. Bare spør ham hvordan debuten for Tottenham i 1989 gikk. Det er en keepers lodd, å kunne gå fra helt til syndebukk i løpet av de tidels sekundene det tar en ball å falle fra gripehøyde til brysthøyde, og fra brysthøyde til godt forbi anklene. Veien til det åpne målet er ubarmhjertig kort, skjønt den synes kanskje å vare evig, særlig om det hele foreviges gjennom en direktesendt TV-sending.

I slike tunge stunder er det en keepers priveligerte trøst at det alltid finnes noen der ute som har eller har hatt det verre, noen har et tyngre lodd å bære. For hva tenkte for eksempel målmannen i videoen under på, i det han så ballen dale mot ham, nærmere og nærmere, mens vinkelen mellom ham selv og den fallende ballen stadig ble vanskeligere og vanskeligere å håndtere? Tenkte han på at han kanskje burde ta et steg tilbake, eller løfte hendene? Eller følte han bare, allerede før det ulykksalige ble endelig, en stille anerkjennelse av at han har blitt lurt, av vinkelen, vinden eller denne verdens akk så brutale fysiske lover? Kun keeperen selv vet.