Hareides menn stod opp mot en krigsenhet av vikinger fra en øy hvor det knapt bor folk, og hvor det antakeligvis eksisterer så sterke, og ikke minst så mange samtidige horisontale luftstrømmer, at det i teorien bør bli helt umulig å beregne en diagonalpasnings ferd mot medspilleren med særlig presisjon. Likevel har de teknisk begavede spillere av internasjonalt kaliber, som Barcelonas Eidur Gudjohnsen og Regginas Emil Hallfredsson, samt bøttevis av hardtarbeidende ballsparkere og muskelklumper fra Bolton og andre Premier League klubber. Islands fotball-landslag er ikke et fotball-landslag, det er et 11-manns paradoks. Rødt Korts redaksjon var på vegne av det norske landslaget skremt, men fattet.
I det den israelske dommeren blåste i gang kampen ble forhåndstipset "1-1" kastet ut i luften med en analytisk kynisme og distansert kjølighet som "folkets landslag" selv har vært med på å bygge opp gjennom flere års gjentagende og skuffende Ullevaal-prestasjoner. Selv om Rødt Korts redaksjon ble vitne til at det norske landslaget fra start av sakte tok kontrollen over banespillet må det på det sterkeste understrekes at redaksjonen ikke lot seg seg rive med av den grunn. Tvert imot; selv når Iversen falt bakover så tung han var og fikk et etter regelboken riktig idømt straffespark, forstod redaksjonen at dette straffesparket ville aldri Iversen og Norge blitt tildelt dersom Iversen eller Norge hadde falt bakover, selv med hele den norske nasjonens tyngde, borte mot større landslag som Frankrike eller Italia. Eller mot Skottland for den del. Frankrike, Italia og Skottland er, i motsetning til Island, ikke spillende paradokser, de er ekte landslag.
Etter hvert som kampen skred fram, og 1-0 ble til 1-1, og 2-1 ble til 2-2, kunne Rødt Korts redaksjon bare konstatere at Norge måtte se seg fornøyd med den israelske dommerens pipeblåsing, samt ikke minst det Islandske paradoksets manglende selvtillit og vilje til å utfordre et mer og mer frustrert og omstendelig norsk landsslag. At ikke det Islandske paradokset, med spillere fra de ypperste Europeiske ligaene, torde å holde mer på ballen og etablere et eget spill sier det meste om Island slik deres selvmotsigende landslag framstår anno 2008. De vet de kan, men de tør ikke. De har spillere som evner å briljere i enhver liga, men innerst inne knuger sannheten om at de kommer fra en forblåst øy ute i Atlanteren hvor folketallet tilsvarer to middels store, sammenslåtte norske kommuner. De har innbyttere som Pall-Gunnarsson, som knapt hadde vært borti ballen før han med et teknisk lekkert utført langskudd nesten sendte Hareides menn ut av VM-kvalifiseringen før den hadde begynt, samtidig som folketettheten på sagaøya får steinrøysa Norge til å framstå som et kontinentalt kongerike med fotballtradisjoner. Bredden i A-stallen er god, men bredden i nasjonen mangler.
Dersom de hardtarbeidene vikingene der ute på vulkanøya hadde vært 10 ganger så mange som de per tiden er hadde fotballkrigerne deres antakeligvis frigjort seg fra sitt paradoks. De hadde holdt på ballen og flyttet opp laget. De hadde struttet av selvtillit. Da hadde det fort vært vi som ville vært såre fornøyde med 2-2. Selv på hjemmebane.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar