Et håndtrykk for fred

Håndtrykk for fred, eller Handshake for peace som det også kalles på godt norsk, er et samarbeid mellom NFF og Nobels Fredssenter og innebærer som det heter fra ideens opphavsmenn (og kvinner) “flere konkrete tiltak for å skape holdnings- og atferdsendringer i fotballen og for å fremme fredsbudskapet i samfunnet.”

I praksis går som kjent dette engelske håndtrykk ut på at de to lags kapteiner og dommer skal hilse pent på hverandre ikke bare før, som tidligere, men nå også etter kamp, samt at et tv-team skal formidle lyd og bilde til alle oss som ser kampen på tv eller web, slik at også vi betalende tv-tilskuere kan inkluderes i forbrødringen i en slags fredelig og gemyttlig sameksistens med sportens utøvere og dommere.

Etter kamp kan det riktignok tenkes at enkelte av oss - av og til - kan bli sittende foran skjermene våre med lett stivnede smil og frese, rope eller til og med banne fordi dommeren to minutter på overtid kom i skade for, da ballen ble skutt opp i en forsvarende men ufrivillig hånd, å dømme straffe til motstanderlaget, en straffe som viste seg å bli avgjørende for kampens poengutdeling.

Men husk; dette skjer i alle tilfeller lydløst, som inne i oss selv, siden det ikke formidles til andre via televisjon eller internett.

Så langt alt vel, altså.

Et siste moment er der likevel ved Det Engelske Håndtrykk, en bortgjemt ørliten detalj av et tredje punkt som fotballbloggen Rødt Kort ser seg nødt til å sitere:

“NFF ønsker - og jobber nå med - at bare kapteinen får konferere med dommer under kamp. Gult eller rødt kort er sanksjonsmuligheter og straff for brudd for dette.”

Det Engelske Håndtrykk handler altså ikke bare om det å skape fred mellom kapteiner og spillere, men også om å skape fredelige og harmoniske omgivelser for dommerens sarte ører.

Endelig fred. Fred fra klagingen til frustrerte forsvarsspillere som ser en lettbeint liten mygg ikledd motstanderdrakt ta seg inn i sektstenmeteren deres for så å falle tung og feit og lat ved den minste motstand.

Fred fra brumlingen til en innbitt midtbanespiller som nettopp har sett sitt eget langskudd ferdes igjennom det tett befolkede motstanderfeltet for så å møte en forsvarende ankel og dermed åpenlyst foreta en kraftig retningsendring og suse ut til noe alle på stadion bortsett - dessverre, fra dommertrioen, ser må bli corner.

Da - kjære fotballspillere, hilser Det Engelske Håndtrykk, skal dere bare la være å reagere eller tenke eller føle for mye, men heller rett og slett knipe igjen og la dette være en sak mellom Dommeren og deres Kaptein. For dette må dere forstå, at selv om det arrangeres en fotballkamp i forbrødringen og likhetens tegn, så kan man ikke bare la dommeren konferere med hvem som helst når som helst hvor som helst om hva som helst, sånn helt uten videre, eller i alle fall ikke uten, med dekning i Det Engelske Håndtrykks reglement, å også måtte tildele gult eller rødt kort til vedkommende.

Når kampen er slutt gå så stille hjem fra jobb.

I ettertid finnes det jo alltids repriser på TV.