Engelske fotballmanagere kommer og går. Etter et par eksotiske forsøk på å gi rødhårede engelskmenn kontinetal pondus, er FA tilbake med et valg som selv ikke en motivator som Tony Blair med 90-tallets slagord 'cool Britannia' kunne klart å begeistre. For Roy Hodgson er en typisk engelskmann med gode manerer og kjedelige, konservative laguttak.
Det er en underlig kontrast mellom fartsfylte og spennende Premier league og det engelske landslaget. Engelske klubblag fyller opp troppen med utenlandske spillere og innprenter den klassiske engelske innsatsviljen og oppofrende stilen på banen. Mens klubblagene hevder seg med forbløffende suksess internasjonalt, forblir Three Lions sørgerlig umeritterte. Kan det snu i år?
Lite tyder på det, og ser en nærmere på laguttaket er det neppe Rio Ferdinands fravær som glimrer mest. Kommentariatet i UK er med rette bekymret over midtbanens kvaliteter, hvor man på sedvanlig vis har en bråte defensive ankere, stabukker av noen ballvinnere, kombinert med kyndige pasningsleggere, som gjerne står stille midtveis inne på offensiv banehalvdel og svinger en cross over til motsatt side. Det mangler pace, det mangler offensiv slagkraft.
Vennskapskampene har så langt, i følge kommentariatet, som vanlig gitt svar på små spørsmål (kan Rob Green være back-up for Joe Hart etter blemmen mot USA for to år siden?) og komplett ute av stand til å besvare den altoverskyggende bekymringen for det offensive spillet.
Roy Hodgson har også gitt til kjenne sine litterære favoritter, i form av John Updike, et faktum det tar tid å venne seg til for de innvidde. Har en hjerne som fascineres av Updikes seksuelle og psykologiske skildringer forutsetninger til å fikse Englands offensiv?
Det gir ham i det minste en subtil, litt spicy aura som kanskje kan matche hans forgjengere.
Det er en underlig kontrast mellom fartsfylte og spennende Premier league og det engelske landslaget. Engelske klubblag fyller opp troppen med utenlandske spillere og innprenter den klassiske engelske innsatsviljen og oppofrende stilen på banen. Mens klubblagene hevder seg med forbløffende suksess internasjonalt, forblir Three Lions sørgerlig umeritterte. Kan det snu i år?
Lite tyder på det, og ser en nærmere på laguttaket er det neppe Rio Ferdinands fravær som glimrer mest. Kommentariatet i UK er med rette bekymret over midtbanens kvaliteter, hvor man på sedvanlig vis har en bråte defensive ankere, stabukker av noen ballvinnere, kombinert med kyndige pasningsleggere, som gjerne står stille midtveis inne på offensiv banehalvdel og svinger en cross over til motsatt side. Det mangler pace, det mangler offensiv slagkraft.
Vennskapskampene har så langt, i følge kommentariatet, som vanlig gitt svar på små spørsmål (kan Rob Green være back-up for Joe Hart etter blemmen mot USA for to år siden?) og komplett ute av stand til å besvare den altoverskyggende bekymringen for det offensive spillet.
Roy Hodgson har også gitt til kjenne sine litterære favoritter, i form av John Updike, et faktum det tar tid å venne seg til for de innvidde. Har en hjerne som fascineres av Updikes seksuelle og psykologiske skildringer forutsetninger til å fikse Englands offensiv?
Det gir ham i det minste en subtil, litt spicy aura som kanskje kan matche hans forgjengere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar