Rødt Kort

Å miste eller gi fra seg noe

2011-08-15T13:17:00.029+02:00

- i denne anledning; initiativet.

Under NRK2s direkteoverføring av AaFKs kvartfinale i cupen mot RBK gjentok NRKs radarpar Scheie og Thoresen gjentatte ganger hvordan bartene, på et tidspunkt i 1.omgang, «ga fra seg initiativet» til AaFK, mens bartenes høyreback Dorsin på sin side ovenfor Sunnmørsposten etter kamp hevdet at de «mistet initiativet».

Dette etterlater Rødt Kort i en tilstand av forvirring. Spørsmålet som ubønnhørlig presser seg fram er hvorvidt dette initiativet, som det jo alltid er en fordel å være innehaver av i en fotballkamp, er noe som ble gitt bort – omtrent som en gave, fra RBK til AaFK midtveis i 1.omgang på CLS, for eksempel pent innpakket i hvitt papir og med sort sløyfe, eller om det var noe som de mistet -som ved et uhell eller en glipp, og som noen på AaFKs midtbane, for eksempel Carlsen, Barrantes eller Morrison, deretter fant og plukka opp og dermed ble den nye rettmessige innehaver av.

Selv fulgte Rødt Kort kampen tett via NRKs direkteoverførte televisjonsending og fikk etterhvert en sterk følelse av at AaFK - på på et eller annet tidspunkt mellom Dorsins 0-1 scoring etter 10 minutter og Wangbergs utligning til 1-1 etter 26 spilte minutter, tok over initiativet fra bartene, som en direkte frarøvelse, og deretter i all ubeskjedenhet beholdt dette nyvunnede initiativet helt for seg selv, uten å ville dele det nevneverdig med sine gjester i sort og hvitt.

Spesielt fikk Rødt Kort denne følelsen da en anonym men hardtarbeidende forvarsspiller på AaFK foretok den framoverettede idé og handling å sende Barrantes gjennom helt alene mot en utrusende Örlund, hvoretter den eminente Barrantes fulgte opp denne ideen i praksis ved å lobbe ballen elegant, og i en lang fin bue, over den fortsatt like utrusende RBK-keeperen, som nå også plutselig var veldig på halvdistanse, og i ferd med å bli bakerste skanse for et lag som lå under 1-2.

Denne mistanken ble for øvrig aldri bekreftet av de to kompetente fotballherrer Scheie og Thoresen, som stod på sitt. Selv etter at bartene var redusert til 10 mann og AaFK trillet ball inne på bartenes banehalvdel og spilte seg til corner etter corner ville de ikke innrømme at det var snakk om noen frarøvelse, men derimot noe som ble gitt bort. Selv etter at Ulvestad hadde foretatt en handling i form av et innlegg som innledet det at en spiller i oransje, nemlig Phillips, satte inn 3-1 og avgjorde kampen 15 minutter før full tid, selv etter det messet Thoresen videre. «RBK ga på uforklarlig vis fra seg initiativet i kampen».

Slikt må bartene fra Trondheim i så fall raskest mulig slutte med, konkluderer Rødt Kort. Skal de vinne fotballkamper også i tiden etter cupfkvartfinalen på CLS så kan de ikke bare drive å gi bort initiativet i tide og utide.

Spesielt ikke når det jo tross alt er en meget sentral del av fotballens idé at det, selv for RBKs del, alltid står et motstanderlag parat på motsatt banehalvdel, et motstanderlag som gjerne tar i mot dette initiativet enten det nå gies bort og kommer innpakket med sløyfe og NRKs velsignelse, eller mistes i en eller flere kroppsdueller på midtbanen, og således bare ligger der og venter på å bli plukka opp av den eller de som kommer farende forbi.

Ordliste:

subst. n initiativ () [ɪnɪtsɪɑˈtiːʋ] handling/idé som innleder noe, tiltak.

Knecht ringer Tanksenter I. Forsvar

2011-07-03T15:41:00.009+02:00

Rødt Kort oppsummerer Tippeligaen 2011
- omtrent midtveis -

Mens trafikken står tett på en ringvei noenlunde sentralt i Oslo høres det en svak men jamrende stemme fra et halvåpent vindu; “nei, nei,nei…” klynkes det selvmedlidende. I det en telefon kimer inne i leiligheten høres et dumpt smell samtidig som det klirrer i noen tomflasker. En blek, skjelvende hånd griper telefonen.

T: Hallo?

K: Hallo, Tanksentern, lenge siden sist! Det er Knecht på tråden her!

T: Ah…ja, det må man si! Sist vi prates var vel under VM i fjor, da vi dreiv den Rødt Kort-bloggen under fotball-VM?

K: Stemmer det, Tanksentern. Jeg minnes svenske kommentatorer, gode dommere og spillere som faktisk kunne behandle en ball, i motsetning til å bare sparke borti den og løpe, alternativt sparke borti motspiller og løpe. Forresten synd med den uriktig idømte straffa laget ditt fikk imot helt på tampen av kampen sist, Tanksentern, men sånn er Tippeligaen 2011, vettu, særlig på bortebane; en ufrivillig hands blir fort frivillig i dommerens øyne.

Et tungt sukk høres i den andre enden.

T: Ja, jeg vet. Men om ikke annet så finner jeg en glede i at sesongen likevel ikke har gått helt på skinner for de fire klubbene som media-Norge før hver sesong utbasunerer er “størst“, slik som RBK, VIF, Brann og *host* Viking.

K: Mmhm! Viking har ikke akkurat imponert i årets serie. Den tidligere brumlebassen Åge Hareide går nå under det nye tilnavnet Alkymisten.

T: Ja, det er nesten så man tar seg selv i bruke ord som “ydmyk” for å beskrive måten han fremstår anno 2011. Selv ikke etter at siddisene endelig vant en kamp, ikke helt overraskende mot Brann borte, tok han fram artilleriet for å knerte løs mot noen tilfeldig utvalgte journalister. Og dette på tross av at sjansen for å treffe noen som fortjente det må ha vært overveldende stor.

K: Mine tanker går til Åge som må ha fått sin virkelighetsoppfatning alvorlig satt på prøve av diverse media og TV2s fargeparanoide fotballstudio. Filosofien hans er blitt drøvtygget og spytta ut igjen av en mimikkløs Bengt Eriksen med oppsperrede øyne, ispedd nervøse fakter fra Lars Bohinen og oppgulp fra den godeste Petter N. Myhre. Mine tanker går forresten også til TV2.

T: Samme her. Spesielt hver gang de zoomer inn på en supporter i bar overkropp, eller en trener i dress, eller viser disse oppsummeringene av tippeligarundene hvor fjortiser, parykker og barneansikt kryssklippes med sklitaklinger, målfeiringer og sinte trener i sakte film med et obligatorisk tilhørende pompøst lydspor, uten at man egentlig får se hvem som scora, for ikke å glemme hvordan. Men hvem bryr seg vel om slike detaljer så lenge musikken er bra? Forresten tjener visst Tippeligaklubbene så godt på tv-avtalen for tida, at de ikke trenger publikum på selve kampene lenger, spesielt ikke på mandager.

K: Nei, dessuten har vel klubbene alltids et kiosksalg å falle tilbake på?

Et kort knepp hørtes fra den andre enden før en boks klinker lett mot telefonen.

K: Det som overrasker meg mest med årets serie er likevel hvor jevn den er. De grå Tromsø og Godset, pluss fargerike Aalesund, holder alle koken fra fjorårssesongen. Jyplingen Solskjær har gjort i overkant kjapp suksess, og Sogndal stenger igjen sjappa i mistenkelig mange kamper. Når nyopprykkede semiprofesjonelle Sarpsborg attpåtil spiller fin fotball, - som de også tar poeng med, da begynner jeg å fortvile.

T: Apropos å fortvile så fortviler jeg selv for tida, over fraværet av sitatvennlige trenere, de er det ikke mange igjen av. Tippeligaen 2011 er dominert av en oppsamling tørrpinner og gentlemen om hverandre, jeg gjør ikke annet enn å nevne noen helt tilfeldige navn; Janne Jønnson, Tommy Aune, Roar Johansen og Knut Tørum. Disse tar jo både tap, røde kort og straffer med fatning og verdighet.

K: Enig. Savnet av bajaser og ordgytere, som Ivar Hoff og Benny Lennartson, er prekært. De fungerte jo på mange måter på samme vis som det oppkavede publikumsbruset fra et overpatriotisk hjemmepublikum som får hjernen til å tro at spillet er bedre enn betongmottakene og gummifotavslutningene som øynene ser tilsier.

T: Til og med Ivar Morten Normark, Kåre Ingebrigtsen og han derre romsdalingen som dro til Skeid kan man jo streife til å tenke på med et visst savn, og det sier ikke lite. Man kan jo lure på om brumlinga til Rekdal og gneldringa til Fagermo er det eneste som skal holde sirkuset i gang framover?

K: Selv Alkymisten har jo vært uvanlig impotent i det siste halvåret, med tanke på all den motgangen Viking har hatt. Hvorfor ingen temperamentsfulle pressekonferanser? Men nå kan det jo hende at Start erstatter Tørum ved å hente en lokal fargeklatt som hovedtrener?

Det humres behersket i begge ender.

T: Nei, man kan like godt døpe om Tippeligaen 2011 til Høflighetsligaen 2011. Hva tror du forressten om tippeligaklubbenes kommende og mest sannsynlig svært høflige og forsøksvise “Europaeventyr“? Ender det tradisjonen tro med fire par østeuropeiske støvler i størrelse seks og en halv godt plantet midt i det falmende norske fotballselvbildet, eller blir det en fjerderundekamp på ett av lagene?

K: Tja Rekdal sender nok juniorspillerne til Aalesund med Ryanair til bortekampen, og Vålerenga klarer nok ikke å score flere mål enn de slipper inn, så vi får satse penga våre på bartene til Jønnson og gutan fra oppe i nord. I alle fall enn så lenge Tromsø ikke selger unna alle de beste spillerne sine til RBK, da satser vi alle penga på bartene.

T: Sant nok, Knecht. Men nå må jeg nesten stikke og pante flasker og kanskje kjøpe inn pizza til kveldens kamp. Med årets 16-lagsliga og påfølgende kampprogram kommer de tettere enn hagl på St.hansaften vet du.

K: For ikke glemme fotball VM for kvinner som sparkes i gang i disse dager, Tanksentern. En norsk spiller uttalte på radio at det var morsomt å møte et land hun ikke hadde hørt om før, nemlig Ekvatorial-Guinea.

T: Kvinne-VM, sier du? Og jeg som var sikker på at det var Ekvatorial-Guineas herrelandslag som jeg så avbildet i Dagbladet? Så feil kan man ta.

K: Nei, du får holde deg til fotball på fjernsyn slik som flertallet av sofaslitere i vårt langstrakte land, satse en pose pantepenger på TIL i Europa, og bruke resten til å styrke deg før, under og kanskje etter neste seriekamp. Prates, Tanksentern!

T: Det gjør vi, Knecht. Adios!

-klikk-

“Resultatet er alltid rettferdig”

2011-06-20T01:00:00.019+02:00

Ordene tilhører Tromsøs trener Per-Mathias Høgmo, og falt til Adressa.no etter at Tromsø - etter sitatets bokstavelige tolkning å dømme, høyst fortjent tapte 1-3 borte mot Rosenborg på Lerkendal i går.

For en fotballsupporter som har fulgt kamper i mange år fra sidelinjen faller for øvrig Høgmos ord fort på sin egen urimelighet, og mistanken om at man her har blitt utsatt for et ironisk utsagn fra Høgmos side begynner å presse seg fram.

Bare i løpet av den siste uka i norsk eliteserie har man nemlig sett resultater sterkt preget av inkonsekvente dommeravgjørelser, hvor dommerne har delt ut billige straffer (RBK-AaFK 3-1), latt være å blåse straffe i opplagte situasjoner (Brann-AaFK 1-1), godkjent mål feilaktig (FFK-Odd 0-1) og annullert mål på tvilsomt grunnlag (Stabæk-Viking 0-1).

Alle disse kampene har, med unntak av tangotrøyenes tomålsstap på hjemmebane, endt med små marginer, og når man vet hvor mye mål preger kamper i moderne fotball er det ikke lett å si “resultatet er alltid rettferdig” og fortsatt se alvorlig ut i ansiktet. I alle fall så lenge man ikke heter Knut Nærum og er med i Nytt på Nytt, eller nå også Per-Mathias Høgmo, og trener i TIL.

Resultatet kan aldri alltid være rettferdig, det tilhører fotballens logikk, for ikke å glemme dømmingens logikk. For enhver fotballsupporters hjertehelses skyld synes Rødt Kort derfor det er synd at Adressa ikke fikk understreket utsagnets ironiske snert, for den bokstavelige tolkningen av et slikt utsagn er så hinsides at enhver dedikert supporter kan kjenne blodårene snevre seg faretruende inn av mindre.

Rødt Kort ser seg derfor nødt til å anta at den godeste Høgmo utfordrer kongerikets supportere (og journalister) hva gjelder deres ironiske og analytiske evner. Alternativt må han være drastisk feilsitert, eller rammet av solstikk og/eller altfor mye tromming fra Kjernen under kamp.

Dersom det mot formodning skulle være slik at Høgmo ønsket å si at Tromsøs 1-3 tap borte mot Rosenborg faktisk var rettferdig, så må han for øvrig gjerne si det, men klart og tydelig, slik at han ikke gir alle oss andre hjerteflimmer i samme slengen.

Holder det ikke for Høgmo og Adressa at en altfor stor prosentandel av fotballfolket allerede tror at “tabellen aldri lyver”?

Rødt Kort tester fotball-VM på Viasat4

2010-06-25T18:43:00.041+02:00

Siden Rødt Korts budsjett for representasjonsreiser begrenser seg til lokale buss- og trikke-billetter er det ikke til å komme utenom at fotball-VM 2010 også for denne fotballbloggen oppleves i sitt fulle og hele via diverse tv-kanaler av varierende underholdningsverdi og kvalitet.

Rødt Kort plasserte derfor bloggens noe falmende stjernereporter Tanksentern i en leilighet med kabeltv-tilknytning og tv-apparatet innstilt på program 11, for derfra å la ham viderebringe sine inntrykk fra Viasat4 sin liveoverføring av kampen Slovakia-Italia.

Vel bekomme, og buon appetito!

Kamp: Slovakia-Italia.
Sted: Ellis Park Stadium, Johannesburg, Sør Afrika,
samt en leilighet ved ring 2 i Oslo, Norge.
Tid: 24.juni 2010, klokka 16.00 -18.00 norsk tid.

Apéritif; studio før kamp

Uformelt løs i snippen og med lett rufsete hår ønsker Jan Åge Fjørtoft Tanksentern med flere velkommen til Viasat4 sin dekning av kampen Slovakia-Italia, som er en av to avsluttende oppgjør i gruppe F i ettermiddag. Med seg i studio har han Rune Bratseth og Martin Andresen, og sammen utgjør trioen kveldens ekspertpanel.

Bratsethen tviler på at den slovakiske republikks fotballspillere kan å spille fotball, og tror derfor mest på den regjerende verdensmester Italia, noe Andresen også gjør, samt at han håber på ekspertpanelets nye kjæledegger New Zealand.

I det Slovakias nasjonalsang spilles synger og mumler de slovakiske spillerne med, skjønt Rødt Korts hjemmesittende reporter håper innstendig at Slovakia kommer til å spille med mer intensitet enn de synger, samt ikke minst at de vil treffe ballen renere enn tonene.

Plutselig lyder imidlertid Fjørtofts engasjerte og oppildnete stemme på televisjonapparatets lydspor; "og her er Italias nasjonalsang!" kommer det fra sunnmøringen, akkurat som om det var den vi alle satt og ventet på mens vi pliktoppfyllende led oss igjennom de slovakiske spillernes lavmælte radbrekking av deres egen nasjonalsang.

I motsetning til slovakene synger italienerne både høyt og intensivt, skjønt ikke stort renere. En romergladiator på tribunen ser imidlertid meget fornøyd ut der han klapper for sine helter.

Synginga deres sier likevel kanskje noe om selvtilliten noterer Tanksentern seg, og blir en tanke bekymra før han merker at et ørlite håp presser seg fram, et håp om at italienerne, som regjerende verdensmestre i fotball, i sin arroganse vil angripe uhemmet og dermed blottlegge seg bakover mot bondetampene fra Slovakia. Men det håpet er, som skribentkompanjong Knecht ville ha sagt, dessverre et naturstridig håp.

Uno; første omgang

Endelig blåser dommer Webb i gang kampen, og de herrer Stokke og Davidsen tar over showet.

"Italia spiller med fire mann på midten", sier Davidsen. "Italia mangler likevel en playmaker" påpeker Stokke før Davidsen følger på med å påpeke at "hjertet i Italia er De Rossi og Montolivo". Og om noen skulle være i tvil; "Italia er en stolt fotballnasjon" sier Stokke, omtrent samtidig som Iaquinta sleiver ballen utenfor ifra skrått hold.

Oppglødd av alt godsnakket om Italia, samt disses offensive innsats under nasjonalsangen, gir Tanksentern etter for presset og henter seg en rykende varm ravioli med ost og tomater!

"If you can't beat them, join them" var det noen som sa en gang, og nå er det spilt fem minutter av oppgjøret og retten er servert; pasta, 0-0 og Italia! Og med følgende ide i bakhodet, godt plantet av Bratsethen, nemlig den at slovakene slett ikke kan spille fotball, samt at de har aldri vunnet noe, så blir det plutselig veldig naturlig at Strba får gult kort før 20 minutter er spilt også.

Tanksentern er godt på vei til å snu kappen etter vinden og æreløst forlate alle tidligere sympatier for underdoglagene, men sakte men sikkert ser han at Italia sliter. De er passive, de feilpasser, og de er på defensiven. Tanksentern begynner å lukte en sensasjon, og snur kappen raskt og nesten umerkelig tilbake.

20 minutter er spilt. Slovakia satser overraskende offensivt, og som en konsekvens er Italia farligst på kontringer. Ved disse kontringssituasjonene synes forvarsspillet til Slovakia å være basert på en kombinasjon av en ekstrem tro på egen timing i tillegg til en god porsjon flaks. Det finnes store rom å boltre seg i for italienerne, og de gangene de nesten klarer å boltre seg helt igjennom den tidvis tynne slovakiske forsvarslinjen er det en spinkel mann-mann duell, hvor en slovak i siste liten får tuppa ballen unna, som hindrer dem. Tanksentern blir derfor en anelse bekymra; dersom en av de slovakiske forsvarerne spiller med et skonummer mindre enn vanlig kommer dette slett ikke til å gå bra!

Men så skjønner han hvorfor Slovakia åpner slusene og spiller slik de gjør. Riktignok må de vinne kampen, noe som er den opplagte forklaringen, men legger de seg bakpå vil italienerne drible seg inn rundt 20 meter fra det slovakiske målet, for så å falle, snuble, deise og dette i bakken, selv ved det minste taklingsforsøk. En fjærlett berøring eller det mildeste blikk, og du kan banne på at en italiener ligger klemt til bakken med ansiktet ned, alternativt pakket inn bak sprikende fingre, med et par lure, brune øyne tittende ut.

Slik blir det alltid når Italia spiller og må ha mål, og det har Slovakia lært og tydeligvis tatt konsekvensen av. Derfor må de gamble på å satse offensivt, og at kontringene til Italia kan avverges ved timing og flaks.

Mens Tanksentern sitter henfalt i slike betraktninger ser han at en slovak plutselig bryter en løs italiensk pasning, hvoretter Vittek skyter fart inn mellom de italienske forsvarerne og skyter. Og scorer! Det er 1-0 til Slovakia? Kan det stemme? Jo visst, italienerne henger med geipen mens den slovakiske treneren Weiss banker lufthomser med bare nevene; det er 1-0 til Slovakia!

Ikke noen gule eller røde kort nå, Slovakia! En holding inne i straffeområdet til Italia forbigåes i stillhet av de herrer Stokke og Davidsen, og i det en italiener takler seint og hardt finner Davidsen det høyst nødvendig å distansere seg noe fra Slovakias benk. "Weiss mener det er soleklart gult kort", sier han, hvoretter Stokke følger opp med at italieneren dessverre var på etterskudd.

Dette er ikke nok! Slovakia trenger et mål til, for når Italia virkelig må så klarer de alltid å slite eller stupe seg fram til en scoring.

"I grenseland det her", sier Davidsen idet Cannavaro så vidt unngår å få sitt andre gule kort etter 33 minutter. Det summer i vuvuzelaene på tribunene mens Stokke minner om at Italia har fire VM-gull, tre sølv og én bronse. Dette er ikke til å holde ut! Italienerne kommer til å innynde seg hos dommeren mens de selv svintakler slovakene av banen!

Tanksentern finner imidlertid trøst og håp etter 34 minutter da et slovakisk langskudd stryker stolpen. I det påfølgende skjermbildet fanges en og annen betenkt spiller på benken til Italia opp. Blek men fattet kunne man sagt om hver og en av dem, om det ikke var for det faktum at de fleste av dem er svært så solbrune italienere, for ikke å glemme regjerende eller ikke usannsynlig tilkommende verdensmestre i fotball.

Til slutt får den slovakiske midtbanespilleren Strba et åpent knesår i gave av Gattusso, hvoretter kampen går til pause på stillingen 1-0 til Slovakia.

Intermesso; pauseanalyse

Etter ti ørsmå og ganske så lynkjappe miniminutter med reklame kommer Viasatekspertene Fjørtoft, Bratseth og Andresen tilbake med tre tettpakkede og fyldige minutter solid kampanalyse.

Bratsethen åpner med å si at det er nesten ikke så en tror at Italia ligger sist i en gruppe med New Zealand, Slovakia og Paraguay. Ordleder Fjørtoft fortsetter med å opplyse om at han har sett en straffesituasjon som ingen andre så inne i Slovakias sekstenmeter helt på tampen av omgangen, og synes dessuten at det er ustyrtelig morsomt med Slovakia, som ligger i forsvar mot New Zealand og angriper mot Italia.

Andresen håber antageligvis et eller annet, men Tanksentern får ikke helt med seg hva, for han er i ferd med å bære ut restene av den dvaske ravioliretten, og henter en kullsyreholdig Clausthaler tilbake fra kjøleskapet, slik at han skal være klar i hodet til andre omgang, som på sin side inntreffer ganske plutselig og nesten ut av intet, rett etter ørlite grann reklame.

Due; andre omgang

I andre omgang fortsetter den knestemplede Strba på banen! Italia ligger under 0-1 og er på vei ut av VM, noe Davidsen tørt konstaterer hører ingen plass hjemme, bortsett, reflekterer Tanksentern, kanskje akkurat nå, her, i dette VM i Sør Afrika 2010.

Italia setter Pirlo inn og en gylden sjanse utenfor, hvoretter Stokke forklarer oss hvor bortskjemte vi er, vi; det norske fotballpublikum, som er vant til å (vanligvis) se et råsterkt italiensk forsvar, et råsterkt italiensk forsvar som akkurat nå er dypt savnet, i alle fall av Stokke og Davidsen og romergladiatoren på tribunen, og som alle som en sliter med og mot bondetampene fra Slovakia.

En spiller som Tanksentern med sitt lett slørede slovakiavennlige blikk ikke har savna å se på banen for Italia er Pirlo, som nå er blitt varm i trøya og begynner å tre pasninger tvers igjennom det slovakiske laget og helt fram til egne, asurblå spillere. Og hvor er hvassheten til Slovakia fra første omgang? Tilsynelatende borte vekk. Dette begynner å se farlig stygt ut, selv for de av oss som på dette tidspunktet av kampen slett ikke har fått med oss at den lumske Quagliarella er bytta inn for Italia, og romsterer fritt der ute.

På kommentatorsporet flirer imidlertid Davidsen over hvor tungt Buffon puster, mens Stokke minner oss på at Italia har fått fire skudd imot i dette VM, hvorav tre har gått inn.

"Så la det bli 5 og 4!" roper Rødt Korts skribent mot skjermen, skjønt det ser ikke ut til å ha noen stor effekt, for der redder et slovakisk kne så vidt på streken etter et langskudd av nevnte Quagliarella.

"Kampen er i ferd med å snu nå etter at Pirlo kom inn" tegner og forklarer Davidsen, og Rødt Korts så smått slitne og hjemmesittende reporter ønsker fysioterapeuten velkommen etter samtidig som behovet for en sterk, sort kaffe melder seg.

Nå er det en strekk i begge lag som innbyr til Hawaii, kontringer, sklitaklinger og alt som er moro på samme tid. Det samme ser 53000 tilskuere på Ellis Park stadion, så de klamrer seg til vuvuzelane sine og blåser alt de er gode for, noe som er ganske mange desibel til sammen. Her gjelder det å være kald, kynisk og spille smart, Slovakia, samt å lukke ørene!

Tanksentern har ikke før tenkt tanken innen Vittek er der igjen og møter et innlegg på første stolpe, og styrer ballen; i mål. Ikke utenfor eller i nettveggen, men i mål. Med herlig kontroll har Vittek styrt Slovakia opp i en 2-0-ledelse, og det er bare 13 minutter igjen på klokka!

Nå leker Slovakia såpass med Italia at Pepe ser seg nødt til å feie ned en slovakisk spiller, skjønt Davidsen vil ikke si det er rødt kort. Det er 13 minutter igjen og Slovakia leder 2-0 og leker seg med Italia!

Etter mange vonde minner fra tidligere fotballkamper er imidlertid Rødt Korts hjemmesittende reporter blitt noe så sjeldent som klok av skade. Her gjelder det for all del å unngå en kjapp redusering, da blir det stormløp imot! Det vet alle som ikke har holdt med et lag som har vunnet serien 14 år på rad. To små minutter etter ligger dessverre ballen i nota, Italia har scora, og med det eksploderer kampen.

De regjerende verdensmestrene Italia sender alle mann i angrep og får et mål annullert for en "hårfin" (sitat Davidsen) offside, før Kopúnek og traktorprodusenten Slovakia gjør 3-1, og dommeren legger til hele fem tilleggsminutter som italienerne benytter til å i det fjerde tilleggsminuttet sette inn en nydelig langlompe, fra Quagliarella naturligvis, som får Stokke til å gå i fistel, vuvuzelastøyen til å gå til himmels, og ikke minst endrer stillingen til å bli 3-2.

Den slovakiske republikks spillere faller, detter og deiser i bakken som halvdrukne innlandsmatroser, med vondt i både armer, bein og hode. Så ille er det, at med 45 sekunder igjen av tilleggstiden ser den slovakiske bokseren av en trener seg nødt til å gjøre et taktisk bytte. Martin Petras kommer inn, klar for å falle i bakken han også om han skulle få muligheten til det.

Sidekommentator Davidsen benytter kaoset som har oppstått mot slutten av kampen til å kommentere at, slik kamputviklingen har vært, må dommeren gjerne legge til enda fire lange minutter, for her blei det liv. Og dommeren tar tilsynelatende Davidsen på ordet for han er ikke verre enn at han legger til enda et par minutter. Men den tida går mest til uthaling av den. På den store sjansen som ikke skal komme men som likevel kommer, etter 90 pluss fem minutter, blåser Pepe ballen utenfor.

Tanksentern tar seg i å synes at det er usigelig vakkert å se Italia falle for eget grep, skjønt for en italiener må det å se Italias motstanderlag dra ut tida på overtid mot egne helter være det samme som å se jorden på avstand for en astronaut; hjemlig men fjernt på samme tid.

Til slutt blåser dommer Webb av kaoset. Lippi kan angre på at han ikke brukte Pirlo og Quagliarella tidligere, og nå gråter sistnevnte Quagliarella sine bitre tårer for et VM som for ham og Italia slutter så alt for tidlig. Til og med den slovakiske treneren Weiss, som ikke tar fem øre for å true spjælete journalister med juling, ser ut som han har noe som ligner tårevåte øyne i det han gjør en æresrunde på stadion.

Epilog

Tilbake i Viasatstudio innrømmer Bratsethen at han var usikker på om Slovakia kunne spille fotball, og gir de den kreditten at de i alle fall viste at de ville. Og er det noe som enhver simpel fotballoppkomling kan smykke seg med, enten vedkommende er landslagsspiller for den slovakiske republikk eller treig defensiv midtbanespiller for Sogndal, så er det at innsatsen, den skal ingen ta ham på.

Fotballtrener Andresen på sin side liker ikke helt fotballen som Slovakia spiller, og verken tror eller håber at Slovakia kommer seg særlig mye lengre i sluttspillet enn til åttendedelsfinalen.

Etter et ørlite og superraskt reklameavbrekk oppsummerer Fjørtoft med kompani kampen ved å se på en italiensk offsidesituasjon, det italienske forsvarsarbeidet, samt å til slutt gi en tommel opp for den glimrende dommer Webb, som ikke har latt seg lure av den utagerende filmingen til begge lag, og dermed har klart å gjennomføre det sjeldne kunststykket det er, og som egentlig tross alt er en dommers plikt, nemlig det å holde seg noenlunde nøytral, hele kampen igjennom.

“Nei, det ække dumt det!”, istemmer Tanksentern, og skyller ned den siste lunkne resten Clausthaler i en stille skål for Viasat4 sin dekning av Slovakia-Italia.

Italia er ute av fotball-VM 2010 etter å ha tapt 2-3 mot Slovakia. Takk for kampen og laget, og a presto, Italia og Viasat4!

Et vanskelig valg

2010-06-22T15:05:00.009+02:00

Tanksentern er i tvil.

Bør Tanksentern til ettermiddagens første dobbeltkamp-runde klokka 16 i fotball-VM velge å se Frankrikes kamp, for å få svar på det store spørsmål hvorvidt trikolørgjengen i det hele tatt møter opp på banen i deres oppgjør mot Sør-Afrika, eller bør han i stedet sette av to gode og lange timer i sommervarmen til å se Mexico og Uruguay hvile seg fram til et 0-0-, 1-1-, eller 2-2-resultat?

Eller bør det alternativt switches frenetisk mellom de to kampene slik at man eventuelt ikke går glipp av å få se den muligheten oppfylles at en eitrende sinna Evra endelig er gått i strupen på en dresskledd Domenech ute på sidelinjen et sted, og dermed må holdes tilbake enten av en sivilkledd representant for det franske fotballforbundet eller en uniformert sikkerhetsvakt fra FIFA i en situasjon hvor det også mest sannsynlig freses noen gloser på fransk, som det på grunn av den vakre vuvuzelasymfonien på tribunen er umulig å oppfatte verken for TV2 eller de som kan fransk (men som det likevel ikke er noe i veien for at profesjonelle, godt betalte leppelesere kan tyde i etterkant), samtidig som at man, takket være den frenetiske switchingen, heller ikke går glipp av å se at Mexico og Uruguay kanskje, muligens, mot formodning bøtter inn mål i en legendarisk 3-3-, 4-4- eller 5-5-kamp?

Det er slike tanker Tanksentern rives og slites imellom, en kort time før kampstart.

Godt er det da at det hele snart er i gang.

Rødt Kort goes Twitter

2010-06-22T12:12:00.004+02:00

Til tross for at Rødt Kort er en moderne fotballblogg som både er bekjent og tålelig bekvem med begreper som laptop, iPod og software, så ønsker redaksjonen slett ikke å hvile på sine fagkunnskapslige hardt tillærte laurbær, men heller tvert imot, som en frislippet Chiellini, skyte fart og kaste seg videre ut i den moderne tidsånden.

Rødt Kort tar herved et ytterligere sprang ut i web 2.0-universet!

Forvent tofots sklitaklinger med knottene først, og følg Rødt Kort på Twitter, her.

Det store lille fallet

2010-06-20T18:59:00.015+02:00

Rødt Kort ønsker å uttrykke sin skuffelse over at Italia, som tross alt er nummer 5 på FIFA-rankingen, ikke klarte å spille, slite og jukse seg helt fram til en 2-1 seier mot New Zealand, nummer 78 på FIFA-rankingen, i ettermiddagens oppgjør på Mbombela stadion i Nespruit, Sør-Afrika.

Etter at italienerne, som de selv kanskje hadde fryktet, kom under 0-1 allerede etter 7 minutter på noe så usselt og typisk New Zealandsk vis som et indirekte frispark, prøvde de så godt de kunne.

Først prøvde Chiellini da han etter et relativt ublidt møte med en New Zealandsk albue slang seg ned og ble liggende og sprelle som om han hadde shortsen full av maur og hodet fullt av noe som gjorde enda mere vondt. Chiellini hadde nok ingen av delene, men derimot hadde hans New Zealandske duellpartner helt sikkert gult kort fra før, men fikk, - dessverre for Italia, ikke noe nytt gult kort etter Chiellinis teatralske manøvrer i graset.

Deretter prøvde og lykkes De Rossi på typisk italiensk vis innenfor straffefeltet. Riktignok ble han unektelig holdt i trøya av NZL-spilleren, noe som kvalifiserer til et rettmessig straffespark dersom dommerne, enten de dømmer i VM eller den norske eliteserien, først bestemmer seg for å blåse på samtlige holdinger innenfor straffefeltet, og ikke bare en her og der hvor det passer seg best.

Men De Rossi ble ikke bare holdt tilbake, han ble også sluppet løs, og i brøkdelene av et sekund etter dette slippet så føk De Rossi først framover som et prosjektil, deretter nedover som et forhenværende prosjektil omformet til noe som etter tyngdekraftens virkning å dømme kanskje kan ha vært en sekk italienske nypoteter, med det som følge at dommeren dømte straffesparket som enhver tilskuer som har sett Italia spille fotball før allerede visste lå tjukt i lufta. Helt siden Chiellini lå nede og sprella hadde det straffesparket ligget i lufta, og nå manifesterte det seg i en enkel 1-1 scoring.

Men hvorfor klarte da ikke Italia å avgjøre kampen til sin fordel i 2.omgang? "En hörna gör ingen seger" sa de på Svensk TV, og antydet med det at italienerne gikk i duellfella til New Zealand. Til tross for en anseelig mengde langskudd og forsøk på å tråkle seg igjennom midten, og til tross for at dommeren fortsatte sin 70-30 dømming i favør Italia, maktet ikke italienerne å få kula i mål i løpet av de siste 45 minuttene, slik at de nå mest sannsynlig må slå Slovakia i den siste runden.

Dette burde i teorien ikke være uoverkommelig for et Italia med dommeren på sin side. Likefullt kan det være at tilsynelatende arrogante italienere skjelver litt ekstra i knehasene all den tid Slovakia er nummer 25 på FIFA-rankingen, noe som er hele 6 plasseringer bedre enn Paraguay (1-1).

Og nesten så mye høyere på rankingen enn New Zealand at det er vanskelig å telle differansen.

0-1, og ut med Italia?

Tanksenter I. Forsvar ringer Knecht

2010-06-17T23:28:00.018+02:00

-Ring ring-
-Ring ring-

Klemt inne på bordet mellom tomme glass og løse chilinøtter ligger en telefon og hopper og spretter, med et grønt, lysende ord hissig blinkende på displayet. "Tanksenter'n", står det. En blek hånd griper etter telefonen, og det lyder et skjærende klirr idet en flaske ruller av bordet.

- Klikk.

T: Ja, halloen Knecht, det er Tanksenter'n som plinger på tråden her. Hvordan står det til der øst for Akerselva nå når åpningsrunden i VM er over? Er det noen inntrykk som har festa seg hos deg eller blei det kanskje for mange sekspakninger Borg fra nærbutikken?

K: Borg? Er du klar over hvor billig den pilsen egentlig er? Inntrykk? Skal vi se, joda, Tyskland feide over noen grønnkledde kamerater som kalte seg The Socceroooes, de afrikanske lagene faller sammen som korthus når de får rødt kort, og ballen spretter som et olja lyn både sidelengs og i lengderetningen.

T: Jo, enig der. Jeg har ikke sett så mange prosentvise skudd over mål siden sist jeg så skuddtreningen til et visst lag i den norske eliteserien som jeg ikke ønsker å nevne ved navn. Jeg er for øvrig like skuffa over meg selv som over kampene i innledningsrunden. At jeg i min idioti har valgt å utsette alle de fornuftige tingene jeg burde ha gjort nå i innledningen av VM for i stedet å sitte i time etter time å glo på den ene stillingskrigen etter den andre, kamper som ethvert oppegående menneske på forhånd allerede har skjønt uansett ville ende 0-0 eller 1-1 til slutt. Jeg mener; Uruguay-Frankrike? Italia-Paraguay? Hvor dum går det egentlig an å bli?

K: Du kan så si, Tanksenter'n, men det var vel kanskje ikke uten grunn at du ble brukt mest i forsvar under din aktive fotballkarriere? Og at du dugde best til å tuppe ballen unna i et befriende spark, og ikke så etter konstruktive valg framover på banen? Ellers har jeg alltid ment at transportsektoren og bryggeriarbeiderne står for den virkelige verdiskapningen i dette landet. At denne gjengen ikke bruker streikeretten oftere kan bare bety at dem ikke veit hvilken makt de egentlig har. Eller at de får feite lønnsoppgjør. Det er dem i så fall vel unt.

Det hostes i den andre enden.

T: Jeg vet ikke om vi kan si at Italia og Frankrikes uavgjortresultater var vel unt? Sniker de seg i gang eller er de henholdsvis avdankede gamlinger og et lag i oppløsning?

K: Jeg har alltid holdt en knapp på at de gamle er eldst. Frankrike har for så vidt vært en skuffelse helt fra de innførte handlingslammelsen som system i 1789, men jeg synes det var stil over italienernes comeback mot kyniske og artige Paraguay. Vitner om vilje der inne et sted bak de blå øyenene og pannebåndene.

T: Jo, enten det, eller så er det katolisismen som atter en gang redder dem. For øvrig registrerer jeg at det ligger an til en del oppgjør som kan få enhver til å miste både troa og VM-moral framover, eller hva skal man si om New Zealand-Slovakia, Slovenia-USA, og den andre kampen til New Zealand, mot Italia?

K: Alt jeg kan si er at jeg håper at noen av kampene går i arbeidstida. Slovenias vittige seier gjør det enkelt for dem å meisle ut en taktikk på steintavla mot naive amerikanere. New Zealands håp lever etter den naturstridige utligningen mot Slovakia, hva kan de stelle til mot et Italia på poengjakt?

T: Nei, et Italia på poengjakt er det ikke noe å gjøre med. Det har jo til og med paven på sin side.

K: Nei, her går nok penga inn på 1-0 på oddsen.

T: Ellers må jeg innrømme at jeg er litt forvirret nå som vi går inn i runde 2 av gruppespillet, med alle mulige slags statistiske og matematiske scenarioer angående potensielle taktiske disposisjoner fra storlagenes side med tanke på avansement som 1. eller 2.lag. Det er til å bli gæren i hodet av! Jeg kjenner meg nesten som en sjøsyk papegøye.

K: Hehe. Dessverre for deg så er jo VM en fotballturnering der tabellen etter en runde faktisk er relevant å diskutere. I motsetning til det sedvanlige mediahysteriet som heter «kan ta tilbake tabelltoppen med seier i kveld» i serier som varer over flere årstider. Det kan fort bli underholdende framover når desperate lag prøver å slå uppercut undenifra.

T: Ja, for ikke å glemme blodig og dramatisk! Nå som det drar seg til i gruppespillet regner jeg med du kommer til å barrikadere deg i kåken med tv-en innstilt på SVT1 og 2 framover, Knecht?

K. Riktig observert det, Tanksenter'n. Svenskene slår til med verdens første likestilte fotballstudio, samtidig som kommenteringa holder verdensklasse, nøktern og sober, faktisk så lavmælt at det er vanskelig å høre dem i år. Mye baluba på tribunene, veit du, men svenskene bare ler det bort med den overbærende latteren sin. Veit du forresten om det er noe i ryktene om at en viss bergenser donerte en halv dagslønn til kampbillett til en fattig og underbetalt bygningsarbeider?

T: Sier du det? Jeg visste ikke at bergensere kunne donere til annet enn Brann, men der fikk du meg til å tenke på at vi burde skrive noen linjer på den derre Rødt Kort-bloggen vi har gående for tida. Du har vel ikke noen ideer, eller?

K: Det kan du godt spørre om Tanksenter'n, men nå er jeg faktisk helt nødt til, med eller uten vuvuzela, å dra på en pante-ekspedisjon i retning nærbutikken her, slik at jeg har en mulighet til å finne igjen fjernkontrollen og sofaen inne på stua til neste kamp.

T: OK, jeg forstår. Fokus. England mot Algerie. Vi kan ikke gå glipp av et oppgjør som det.

K: Vi får ta det igjen en gang i framtida istedet, ikke sant?

T: Joda. Det får bli slik. Vi snakkes!

K: Prates, Tanksenter'n!

-Klikk-

En trøst for Spania

2010-06-16T20:55:00.022+02:00

Selv om Rødt Kort ofte kan finne sympati for selv de mest obskure, bortgjemte Davider blant verdens fotballag i deres møter med fotballspillets største stjernegallerier, vil vi akkurat i kveld benytte anledningen til et forsiktig klapp på skuldra til kveldens Goliat, nemlig Torres og Spania.

Et forsiktig klapp, fordi vi vet at Torres kanskje fortsatt lider en smule formmessig etter strekkskaden han dessverre pådro seg før VM, i alle fall om man skal dømme etter måten han framsto spillemessig under Spanias 0-1 nederlag mot middelhavsfarerne Sveits i kveld.

Men også et lett og forsiktig klapp fordi vi for all del ikke vil dytte noen overende eller strø salt i et sår som antageligvis er både dypt og smertelig nok allerede med tanke på at Spania nå kan risikere å møte selveste Brasil i en åttendedelsfinale, og ikke rundingsbøya av en lilleputtnabo Portugal. For hvilken spanjol kan vel med hånden på hjertet innrømme å ikke ha drømt om å nyte i lange drag det å få se Ronaldo sitte gråtende igjen på banen etter å ha blitt feid ut av VM av nettopp Spania, i en åttendedelsfinale?

Så se ikke på dette som salt i såret, Spania, men mer som et konstruktivt forsøk fra Rødt Kort sin side på å hjelpe det spanske landslaget i å komme over sjokket ved å visualisere ballen i mål! Et forsøk på å, gjennom å ty til forhistorien, vise Xavi og co. at det er fullt mulig å score mål. Selv mot middelmådig motstand.

Spesielt etter at man har spillt ball i hatt med motstanderen og vunnet skuddstatistikken 14-2, men likevel tapt kampen 0-1, er det viktig å huske på at det fortsatt er fullt mulig å faktisk score mål.

Rødt Kort ønsker å vise Spania at Verdensmesterskapet i fotball 2010 ikke er et dataspill som Football Manager 2010, der resultatet av og til synes forutbestemt uansett hvilken taktikk eller spillere man velger å starte kampen med, ved å forsiktig henlede oppmerksomheten mot kampen de spilte i september 2009 på hjemmebane mot Belgia, et land som dessuten ikke er helt ulikt Sveits idet begge nasjonene er tålelig gode sjokoladeprodusenter, og sjelden vinner VM.

Dersom Rødt Kort var en skikkelig slem blogg kunne Rødt Kort avrunde med å si at akkurat det kan det jo nå hende Spania ikke gjør heller, men vi sparer oss for det simple sparket, spesielt siden det spanske folk slett ikke har en tilsvarende nasjonal sjokoladeindustri å søke trøst hos.

Rødt Kort håper derfor at videoen under kan fungere bedre!

Tid: 5. september 2009.
Sted: Estadium Riazor, Spania.

Torres er der.
Xavi er der.
Det er en tellende kamp.

Se, nyt, lytt på nasjonalsangen, og sist men ikke minst; lær av dere selv, Spania!

Lyden av et afrikansk VM

2010-06-14T01:40:00.026+02:00

Tre små kampdager inn i Verdensmesterskapet i fotball 2010 registrerer Rødt Kort at det allerede tilspisser seg, riktignok ikke på banen, men utenfor. Det er oppdaget en plastduppedings på tribunene, og denne lager lyd. En veldig høy, summende monoton og øredøvende lyd.

Franske forsvarere klarer ikke å konsentrere seg på grunn av den, Messi er lei og Drillo rømmer innendørs. Samtidig som det er utsolgt for ørepropper i Cape Town benytter det vestlige storsamfunnet anledningen til å legge politisk press ved å spille ut sitt moderne triumfkort #1; det er opprettet en gruppe på Facebook, med raskt økende oppslutning, primært med tanke på å få denne plastduppedingsen fjernet fra VM.

Nå er det resten av verden mot Afrika, på Facebook!

Til tross for at støyen fra vuvuzelaen gjør coaching i verdensklasse til et mareritt å utføre i praksis, kommunikasjon på banen vanskelig, og ikke minst er uvant og monotont å høre på for millioner av vestlige tv-seere som knapt kan høre sin egen potetgullknasking, så har vuvuzelaens tilstedeværelse i VM en primærfunksjon det er lettere å glemme for europeere enn for afrikanere; den representerer de afrikanske lagenes hjemmebanefordel.

For vestlige og latinamerikanske ører er den monotone, fremmedartede lyden distraherende og irriterende, men for sørafrikanerne er den lyden av et VM på hjemmebane.

"Masse lyd dreper bavianen" sier de i Afrika, og den sørafrikanske fotballklubben Kaizer Chiefs' PR-ansvarlige Putco Mafani innrømmer at publikum bråker så mye som de gjør også med tanke på å forvirre motstandere som er lysere i skinnet enn bavianer.

Hvor lyse de er i skinnet i FIFA aner ikke Rødt Kort, men på den andre siden av bordet sitter VMs sjefsorganisator Danny Jordaan og tilsynelatende mest venter på at en vuvuzela skal lande på banen, slik at det hele kan forbys. Om det er så lurt, etter at FIFA selv allerede har fått vuvuzelalyden testet i Confederations Cup i 2009, samt godkjent bruken av plastduppedingsen i VM, tviler Rødt Kort på. Særlig ettersom VM allerede har startet.

For tar FIFA vuvuzelaen fra sørafrikanerne tar de hjemmbanefordelen i samme slengen. Men sånnt kan ikke et bortskjemt, vestlig tv-publikum ta til etteretning.”Vi vil ha lyden slik vi er vant til å ha det på tv!” hamrer de ut på Facebook, så popcornet spruter utover tastaturet, og Champions League fremstår som et vagt minne fra bedre tider.

For et lite øyeblikk virker det nesten som om velbehaget til et vestlig tv-publikum er viktigere for FIFA enn hørselen til en generasjon tribunegjengere. For det er ikke til å komme utenom, at dersom du befinner deg på en tribune i Sør-Afrika og opplever at sidemannen vender vuvuzelaen mot øret ditt og blåser ut sin 127-desibels pure glede over Ghanas 1-0 mål rett inn i øregangene dine, så ligger forholdene godt til rette for akutt hørselsskade og permanent hørselstap. Og det er like kjipt, enten du holder med hjemmelaget eller bortelaget.

Dersom den prosentvise andelen tullinger blant det afrikanske fotballpublikummet er omtrentlig like stor som den prosentvise andelen tullinger blant det europeiske fotballpublikummet er sjansen også rimelig stor for at en av disse tullingene, enten vedkommende er europeer, asiat eller afrikaner, og mann eller kvinne, før eller siden vil kyle en plastduppedings ut på indre bane i frustrasjon over en uunngåelig straffe eller nedmeiing på overtid.

Rødt Kort venter derfor i spenning på den videre utviklingen i denne støyfarsen, og håper på det sterkeste at de neste VM-arrangørenes hjemmesupportere ikke ønsker å markere sin tilstedeværelse på hjemmekamper med en skjønn symfoni, eksempelvis fremført på flysirener.

I så fall bør de nok sørge for at disse er fastmonterte og ikke kan kastes ut på indre bane sånn helt uten videre. Samt å på forskudd opprette en Facebook-gruppe til sitt forsvar.

Vi er tross alt moderne mennesker.

Rødt Kort spår de fem mest søvndyssende kampene fra gruppespillet

2010-06-10T13:05:00.026+02:00

Til tross for at gruppespillet i VM 2010 frister med en og annen potensiell lekkerbisken som Brasil-Portugal, Danmark-Nederland og kolonioppgjøret UK-USA, har Rødt Kort ved nærmere studering av kampprogrammet enkelte innvendinger.

Vi har funnet ut at det dessverre også forekommer en del landslag som øyensynlig må ha kommet til Verdensmesterskapet i fotball 2010 på rent turistvisum.

Vi regelrett frykter at det ligger an til urovekkende mange søvndyssende 90-minuttere hvor det kun er den øredøvende hornblåsingen og den klisjefulle messingen fra "ekspertkommentatorene" som akkompagnerer den lange og tunge veien mot et skuffende 1-0 resultat. Eller et 0-1 resultat, rettere sagt.

Før første spark på ballen i dette VM tar derfor Rødt Kort mannen i stedet og spår de fem mest søvndyssende kampene fra gruppespillet. Be warned!

Sør-Korea-Hellas (gruppe B)
Til tross for at denne kampen tilhører åpningsrunden i gruppe B har deler av Rødt Kort-redaksjonen allerede mareritt om at Hellas scorer på corner et kvarter før slutt. Vi håper å slippe lidelsen av å måtte se urutinerte og småvokste asiater prøve å spille seg forbi den kompakte, høyreiste greske forsvarsmuren ved utstrakt bruk av kantspill og crossballer inn i feltet, hvor de havner på skolten til Sotirios Kyrgiakos eller tilsvarende hard, gresk forsvarsmaterie, og deretter blir stusset ut.

En samlet Rødt Kort-redaksjon vil gjerne på det sterkeste fraråde denne taktikken, og heller benytte anledningen til å tipse sørkoreanerne om å spille bredt og ikke være redde for å prøve å tre eller til og med tråkle ballen igjennom midten, så hurtig de kan. Dersom grekerne er så store, tunge og skumle som de ser ut må man tro de også er tilsvarende trege langs bakken, og det er her håpet ligger. Og blir det corner imot med 12 minutter igjen på uret; spill død!

Tyskland-Australia (gruppe D)
Tysklands første kamp i gruppespillet borger for en drepende kjedelig 1-0 kamp. Kanskje maks 2-1. Siden begge lag bør prestere i første kamp, og Tyskland er bedre enn Australia, klarer vi ikke helt å se hvordan det skal ende på noen annen måte enn at Tyskland slår Australia. "Jammen", vil kanskje noen si; "blir det ikke spennende å se Klose og Podolski igjen, og var de ikke gode vel i VM 2006 eller EM 2008?" Kanskje disse "noen" til og med trekker fram den unge og spennende Mesut Özil!

"Joda", svarer vi da, "det blir sikkert kjekt det, men husk at i 2006 hadde tyskerne tross alt VM på hjemmebane, og de var ikke mange pilsbryggeriene unna under EM i 2008 heller." Dessuten vil vi se Klose og Podolski og co mot kvalifisert motstand, og da hjelper det ikke selv om motstanderen heter aldri så mye Australia og har Vince Grella fra Blackburn Rovers på midtbanen. Spesielt ikke når både turneringslaget Tyskland og sjarmtrollene The Socceroooes må vinne.

Italia-Paraguay (gruppe F)
Kamerun 1-1. Mexico 1-2. Sveits 1-1. Resultater lyver ikke. Italia er på vei mot noe stort. Urovekkende baklengs? Lippi smiler lunt ("Jeg vil ikke si vi er best, men vi er heller ikke underlegne noen"). Heller en indikasjon på at backrekka (som samlet nærmer seg 150 år) er forberedt på å sveise igjen Fiaten for godt, og verken tyske knipetangsmanøvere eller nederlandsk totalvingspill kommer til bite på.

Fremover har Tagliatelle-Azzurri prikket inn formen i ett-mål-er-nok-strategien. Kombiner dette med en motstander som drømmer om smultringer til kvelds og lista er lagt: Italia - Paraguay 1-0 (0-0). Kampens høydepunkt: Zakumi.

New Zealand-Slovakia (gruppe F)
Den 15.06.2010 møtes to lag uten profiler eller mesterskapserfaring i Rustenburg, Sør Afrika. New Zealand skal forsøke å kjempe kollektivistisk orienterte Slovakia ut av stilen, for på den måten gjøre sitt forsøk på det utenkelige og ta seg videre fra Gruppe F, denne 'Dansens gruppe'. NZL må rett og slett slå Slovakia, deretter spille 0-1 eller bedre mot Italia, og til slutt sikre minst et U-resultat i kamp med sin arge motstander Paraguay om den forgjettede 2. plass. Kan det holde? Det kan bare Slovakia svare på.

Traktorprodusenten gjorde det godt i grå europeiske byer i VM-kvalifiseringen, hvordan blir det å møte verdens største kiwieksportør i fargerike omgivelser alt i åpningskampen? Rødt Kort spør følgende: 1. Hvor dårlige er egentlig NZL? 2. Til hvilken grad vil stundens alvor prege, og muligens lamme, de kjempende bondetamper fra Slovakia? Den 15.06.2010 retter Rødt Kort ydmykt blikket mot Rustenburg, Sør-Afrika for å følge de tapre middelmådigheter.

Nord-Korea-Elfenbenskysten (gruppe G)
Med utenlandsproffer i toppklubber som Chelsea og Barcelona og ellers hist og pist rundt omkring i Europa stiller Elfenbenskysten som den rake motsetningen til Nord-Korea, hvis spillere synes å komme krabbende til VM ut av en igjenrustet, rødlig hermetikkboks. Til tross for at Didier Drogba kanskje ikke stiller, og at motstanderen kan være i overkant disiplinert og velorganisert, er vi ikke i tvil om at Kalou, Toure, Zokora og resten av gutta lager makrell i tomat av Pyongyang United.

Elfenbenskysten vinner 2-0, minst! For de som orker å se tv-sendingen kan et alternativt spenningsmoment være å finne ut hvor mange utskremte det er som har tatt den lange turen fra Nord Korea (eller Den Demokratiske Folkerepublikken Korea, som det så fint heter) til en tribune i Afrika, og om disse glade laksene er mange nok og godt nok instruert i å klappe og synge høyt nok til å overdøve hornlydene fra det afrikanske hjemmepublikummet. Rødt Kort tviler.

Tribunekultur

2008-09-16T19:13:00.008+02:00

Tribunekultur 2008

I den siste tiden har man i Norge kunne observere en større interesse for hva som skjer på tribunene under kamper i Tippeligaen. Det har flere årsaker, og for å gi en viss oversikt, skal jeg kort oppsummere hva de består i:

a) Teknologisk: I takt med globaliseringens utvikling har norske supportere funnet inspirasjon til nye måter å være supporter på gjennom internett og reiser til fotballand som Italia, Tyskland og øst-europeiske land (i motsetning til tidligere, da England var mest besøkt). Slik har man også knyttet tette kontakter til andre skandinaviske supporterklubber.

b) Kulturelt: I bresjen for utviklingen går såkalte 'ultras'grupper, et fenomen importert fra Italia, ledsaget av innføring av et nytt begrep 'tribunekultur'. Tidligere var nok (virkelig) engasjerte fotballsupportere forbundet med lav kulturell kapital og høyt alkoholkonsum. Dette er nå i ferd med å forandres. Ultras har en egen stolthet, bevisst forhold til klær og oppførsel og har uttalt mål om å støtte laget i edruelig tilstand. Et felles sett med interne koder og regler gjør det mer relevant å forholde seg til andre ultrasgrupperinger på tvers av klubblag og landegrenser (internett er som tidligere nevnt, en viktig kommunikasjonskanal). Idémessig står disse gruppene, som interessefellesskap, for en selvstyrt og organisk enhet med tradisjonelle fellesskapsverdier. Man oppretter slik sett et nytt sosialt rom det blir interessant å delta i.

c) Økonomisk: Fotball er blitt bra forretning for mange selskaper som har nytt godt av økonomiske oppgangstider i Norge, som i resten av verden, i mange år. Ulike samfunnslag i det tidligere norske egalitære samfunnet var i større grad preget av å ha statisk sosial status, men det er nå i ferd med å forskyve seg. Forskjellene mellom de virkelig rike og middelklassen blir større. Økonomisk sett befinner arbeider- og middelklassen seg temmelig likt i dag. Samfunnslag er mobile i forhold til hverandre, og det gjenspeiles også på fotballtribunene. Kapitalen som ble sluppet fri på 80- og 90-tallet har inntatt fotballen og bidratt til spennende spillerkjøp, profesjonaliserte trenerteam, tilrettelagte treningsforhold, moderne stadionanlegg og høyere spillerlønninger. Media har fattet interesse og kastet seg på karusellen. Det er blitt mer stuerent å gå på fotballkamper, og de som går er mer stuerene enn tidligere.

For de supportere som gikk på kamp for 15-20 år siden, og som kanskje til og med opplevde deler av den som barn for ikke så lenge siden, er virkeligheten i dag radikalt forandret. En stueren klasse har gjort sitt inntog på tribunene, og man opplever at sterke krefter fra media og næringsliv tar tak i, og påvirker, klubbens hverdag ut fra profitthensyn. Det er for så vidt gammelt nytt nå, men det som kanskje er mer presserende i dag, er at disse kreftene i større grad er blitt interessert i å styre tribunelivet. Investorer foretrekker naturligvis et publikum som betaler godt for billetten (både på stadion og hjemmefra) og som oppfører seg lydig, og dermed ikke skader klubbens omdømme (eller fra deres synspunkt: merkevarens verdi). Om man ser hvordan tribunelivet blir formidlet av TV2 og av 'ultras'grupperinger på internett, er forskjellene slående. TV2 har et nærmest provokativt glansbilde av glade mennesker som deler jubelscener med gode venner og familie (alle er representert – alders- og kjønnsmessig). Ultras på sin side, vektlegger kameratskapet og det ufravikelige dogmet om at støtte til laget kommer foran alt. Man kan si at de idealsupportere TV2 fremstiller er på søndagspiknik og kjøper (og deler) opplevelser ved å gå på kamp, mens ultras' idealsupportere er usvikelige deltagere på kamp for å støtte verdier som man ikke går på akkord med. Førstnevnte er konsumenter, sistnevnte er brødre. Ultras ser fotballen som en alvorlig sport, i motsetning til kapitalen, siden sistenevnte ønsker å utviske forskjeller for å gjøre sporten mer lettfordøyelig for potensielle konsumentgrupper.

Media stiller seg ofte på konsumentenes side. Kanskje fordi de er i posisjon, i motsetning til ultras, som ønsker å se på seg selv som opposisjonelle (noe de de facto også er i tråd med mine skisserte utviklingstrekk). Media har også økonomiske interesser å ta hensyn til. Delvis skyldes det også at ultras har en tendens til å skape en del støy, og det er, mistenker jeg, fordi det er en bevegelse som også får kraft og energi av konflikter, i motsetning til mer moderate supportere og vanlige publikummere. Ultras er dogmatiske og hvis de skulle fire på kravene de stiller til seg selv, ville det være å svikte seg selv og klubben, det ville være å bli med i det etablerte, og dermed ville ultras opphøre å eksistere som meningsfylt begrep. Ultras er derfor i mine øyne mer en motkultur enn en subkultur.

Det er åpningen av tribunelivet som skaper rom for et nytt begrep om den kulturen som preger det som skjer rundt en fotballkamp. Det har vært relativt liten interesse rundt tribunelivet inntil bråkmakere kom på banen, i ulike former og i ulike styrke, på 80- og 90-tallet. Hooliganisme, tribuneulykker og forretningsdelen rundt spillet gjorde at kapitalen som sitter med makten ønsket større kontroll og mer ordnede former rundt 'verdens vakreste spill'. Responsen på utviklingen kan deles i to; den delen av publikum som konformeres og lydig setter seg ned for å møte krav som både direkte og mer subtilt fremsettes. Den andre rekasjonen er den delen av publikum som ønsker å bevare tradisjonelle trekk fra den gamle tribunekulturen. Eurostand er et eksempel på hvordan bevarere av denne tribunekulturen er kommet på banen i et forsøk på å reversere utviklingen, og demme opp for makten den økonomiske eliten sitter på. Fem hovedpunkter viser hvilke store, overordnede momenter de ønsker å fokusere på. Det interessante er at mange som støtter Eurostand også ser seg nødt til å kjempe på en annen front; nemlig mot de supportere som mer eller mindre bevisst blir 'ofre' for dårlig tribunekultur iscenesatt av forretningsinteresser (jeg tenker på PR-stunts som utdeling av gratis billetter mot å ha på seg sponsorens t-skjorter, klappere, rosa capser m.m).

Det er interessant å se kampen for å definere hvordan fotballkultur bør være. Ultras kjemper på den ene siden mot næringslivets kontroll over fotballklubbene, på den annen side mot uopplyste supportere som har et ureflektert forhold til hvordan de oppfører seg. Jeg tror ultras' dogmatiske innstilling er skapt av følelsen av maktesløshet, like mye som av ungdommelig opprør og opposisjonstendenser. Likefullt skaper opposisjonen en følelse av å være moralsk overlegen, av å ha rett til å bryte regler i den gode saks navn, det er en behagelig posisjon å være i så lenge alt er så galt som det er.

Paradokset Island

2008-09-07T13:47:00.037+02:00

Før kampstart i går kveld kunne en samlet Rødt Kort-redaksjon kynisk registrere at Norge stilte til landskamp på sin hjemmebane Ullevaal, ikke mot et annet landslag, men mot et 11-manns paradoks.

Hareides menn stod opp mot en krigsenhet av vikinger fra en øy hvor det knapt bor folk, og hvor det antakeligvis eksisterer så sterke, og ikke minst så mange samtidige horisontale luftstrømmer, at det i teorien bør bli helt umulig å beregne en diagonalpasnings ferd mot medspilleren med særlig presisjon. Likevel har de teknisk begavede spillere av internasjonalt kaliber, som Barcelonas Eidur Gudjohnsen og Regginas Emil Hallfredsson, samt bøttevis av hardtarbeidende ballsparkere og muskelklumper fra Bolton og andre Premier League klubber. Islands fotball-landslag er ikke et fotball-landslag, det er et 11-manns paradoks. Rødt Korts redaksjon var på vegne av det norske landslaget skremt, men fattet.

I det den israelske dommeren blåste i gang kampen ble forhåndstipset "1-1" kastet ut i luften med en analytisk kynisme og distansert kjølighet som "folkets landslag" selv har vært med på å bygge opp gjennom flere års gjentagende og skuffende Ullevaal-prestasjoner. Selv om Rødt Korts redaksjon ble vitne til at det norske landslaget fra start av sakte tok kontrollen over banespillet må det på det sterkeste understrekes at redaksjonen ikke lot seg seg rive med av den grunn. Tvert imot; selv når Iversen falt bakover så tung han var og fikk et etter regelboken riktig idømt straffespark, forstod redaksjonen at dette straffesparket ville aldri Iversen og Norge blitt tildelt dersom Iversen eller Norge hadde falt bakover, selv med hele den norske nasjonens tyngde, borte mot større landslag som Frankrike eller Italia. Eller mot Skottland for den del. Frankrike, Italia og Skottland er, i motsetning til Island, ikke spillende paradokser, de er ekte landslag.

Etter hvert som kampen skred fram, og 1-0 ble til 1-1, og 2-1 ble til 2-2, kunne Rødt Korts redaksjon bare konstatere at Norge måtte se seg fornøyd med den israelske dommerens pipeblåsing, samt ikke minst det Islandske paradoksets manglende selvtillit og vilje til å utfordre et mer og mer frustrert og omstendelig norsk landsslag. At ikke det Islandske paradokset, med spillere fra de ypperste Europeiske ligaene, torde å holde mer på ballen og etablere et eget spill sier det meste om Island slik deres selvmotsigende landslag framstår anno 2008. De vet de kan, men de tør ikke. De har spillere som evner å briljere i enhver liga, men innerst inne knuger sannheten om at de kommer fra en forblåst øy ute i Atlanteren hvor folketallet tilsvarer to middels store, sammenslåtte norske kommuner. De har innbyttere som Pall-Gunnarsson, som knapt hadde vært borti ballen før han med et teknisk lekkert utført langskudd nesten sendte Hareides menn ut av VM-kvalifiseringen før den hadde begynt, samtidig som folketettheten på sagaøya får steinrøysa Norge til å framstå som et kontinentalt kongerike med fotballtradisjoner. Bredden i A-stallen er god, men bredden i nasjonen mangler.

Dersom de hardtarbeidene vikingene der ute på vulkanøya hadde vært 10 ganger så mange som de per tiden er hadde fotballkrigerne deres antakeligvis frigjort seg fra sitt paradoks. De hadde holdt på ballen og flyttet opp laget. De hadde struttet av selvtillit. Da hadde det fort vært vi som ville vært såre fornøyde med 2-2. Selv på hjemmebane.

En keepers lodd

2008-09-04T11:45:00.019+02:00

Når går keeperens hovedmålsetning, tanken om å unngå baklengs, over i en stille resignasjon av at dette går forferdelig galt? Kun keeperen selv vet.

De fleste som fulgte den siste EM-kvalifiseringen glemmer nok ikke de to keepertabbene som i stor grad sendte Tyrkia til EM på bekostning av Norge. På overtid i sist hjemmekamp for Viking skjedde det igjen for Thomas Myhre. Stavangerlaget ledet 3-2 over Molde, det var kun tilleggstiden igjen å spille, og Myhre skulle bare ut i feltet for å plukke ned en i utgangspunktet enkel ball. Men så skjedde det ulykksalige; Viking-keeperen glapp på uforståelig vis ballen, og Moldes Mame Biram Diouf fikk plutselig en veldig enkel jobb med å trille den i det tomme målet.

Erik Thorstvedt, en av Norges største klassekeepere gjennom alle tider, vet selv hvordan det føles å mislykkes forferdelig med noe som egentlig skal være såre enkelt. Bare spør ham hvordan debuten for Tottenham i 1989 gikk. Det er en keepers lodd, å kunne gå fra helt til syndebukk i løpet av de tidels sekundene det tar en ball å falle fra gripehøyde til brysthøyde, og fra brysthøyde til godt forbi anklene. Veien til det åpne målet er ubarmhjertig kort, skjønt den synes kanskje å vare evig, særlig om det hele foreviges gjennom en direktesendt TV-sending.

I slike tunge stunder er det en keepers priveligerte trøst at det alltid finnes noen der ute som har eller har hatt det verre, noen har et tyngre lodd å bære. For hva tenkte for eksempel målmannen i videoen under på, i det han så ballen dale mot ham, nærmere og nærmere, mens vinkelen mellom ham selv og den fallende ballen stadig ble vanskeligere og vanskeligere å håndtere? Tenkte han på at han kanskje burde ta et steg tilbake, eller løfte hendene? Eller følte han bare, allerede før det ulykksalige ble endelig, en stille anerkjennelse av at han har blitt lurt, av vinkelen, vinden eller denne verdens akk så brutale fysiske lover? Kun keeperen selv vet.

Et drømmemøte?

2008-08-24T23:14:00.008+02:00

Hvorfor er fotballturneringene i OL så begredelige? Kanskje det har med den olympiske ånd å gjøre.

I vårt kalenderår 2008 lider de fleste ting under en presserende tretthet. En tretthet som sprer seg til alle ting. Ballen som spretter over sidenlinjen erstattes straks av ballgutters innøvede utkast. Spillet får ikke hvile, øynene får ikke hvile, spillet reverseres. Publikums jubel dør hen i kjedsomhet. Jubel finnes ikke i OL, publikum puster, snapper etter luft, markerer skåringer. Luften er ikke tung av metaller og giftgasser; den er tung av olympisk ånd. One nation, one dream.

Klamt.

Heiberg (smilets ambassadør): "Jeg ville være med på dette, kall det gjerne åpningen av Kina". Å. Kan ikke i det minste OL åpne verden for Kina? Heibergs olympiske innsats stagget georgierne fra å reise hjem ("Det som skjer i Georgia har også ført til mange møter. Den georgiske troppen ville hjem. Vi har foreløpig fått stagget dem."). Å Heiberg. Smilets ambassadør ikledd olympiadens høybårne tunika bruser med dens fargerike fjær i pakt med olympiadens moralske patos. En verden, en drøm. Å sette den olympiske ild over mennesket.

Når den store moral siver inn i det luftigste spill (110 X 70 meter) viser den repeterende bilder av øyeblikket: ballen treffer nettmaskene. Knapt en overraskelse. Knapt en følelse. Trette mål. Jeg blir trett av umenneskelige prestasjoner; trett av idretter som foregår under vann, så trett av den olympiske ånd og sjelelig svett av dens fanatikere, tobente birkebeinere i dress og slips, voktere av den brennende ild.

Gi meg det greske finalelaget fra 1906 som nektet å spille andre omgang mot Danmark på stillingen 0-9. Gi meg olympiske smultringer. Jeg vil ikke dette Norway Cup.

Ordliste:

Stagge v1 (besl med stadig, stødig) (prøve å) stanse, stoppe s- gråten / prøve å s- seg prøve å legge bånd på seg / berolige, blidgjøre s- et skrikende barn

Dag Solstad om fotball

2008-08-19T22:31:00.014+02:00

"Hvis de ikke greier å lage revolusjon uten å fjerne fotball og puber, ja da tror jeg ikke folk er moden nok." I et intervju fra Italia-VM i 1990 uttaler Dag Solstad seg blant annet om heltene som mislykkes, engelske damer, "den derre bevegelsen som kalles Bølgen", samt en anelse sosialisme. Se Dag Solstad i fri utfoldelse uten Eva Bratholm i nærheten her.

Manifest

2008-08-19T12:39:00.005+02:00

I kjølvannet av Rosenborgs glansår, i en tid hvor den norske eliteserien er en liga hvor alle slår alle men også taper mot alle, i en æra hvor staute norske landslagsspillere gjør seg klare til å kjempe for nasjonens farger ved å ta en tur på byen; i en slik tid gjør Rødt Kort sin entré blant norske fotball-blogger.

Med skremmende tv-bilder fra OL i Kina blafrende mot oss fra skjermen, hvor 60.000 publikummere ikke sees i det hele tatt, men, bortsett fra ved scoring, høres ut som en middels norsk 4.divisjonskamp, og med myten om den norske cupen i bøyd knestående ved dødlinjen, stikker Rødt Kort sine penner inn i materien og roter forsiktig rundt. Er det noe liv her?

Vi lever i skyggen av en norsk gigants fall, med et falmende minne om noe så sjeldent som en norsk scoring i Italia, det organiserte forsvarets hjemland. Vi lever med minnet om Ronaldinho's en gang så lekre lobber på Camp Nou, og håpet om at Messi skal bli den nye Maradona. Vi lever i en tid hvor norske supportere ennå kan nyte Alanzinho's løp med ball, samtidig som de tvinges til å kjempe med nebb og klør mot byråkrater som vil introdusere klappere, basketballmusikk og diverse andre reklameeffekter og plastduppedingser på norske stadioner. Og ikke minst lever og ånder vi i en tid hvor 10.000 hjemmepublikummere klapper når et straffespark taes. Når det taes. Veien mot fortapelsen er kort.

Rødt Korts skribenter skrider derfor til verket for å finne en mening eller tilslørt struktur i alt kaoset, eller i det minste et håp; for fotballens framtid. Rødt Kort er en blogg om norsk og internasjonal fotball, en blogg om den perfekt slåtte corneren og den rigide dommeravgjørelsen som i det påfølgende trekket fører til frispark for det forsvarende laget, om fortjente så vel som ufortjente nederlag, om fotballkulturens kamp mot ukulturen, om kujoner og helter.

Rødt Kort er en blogg om fotball, og er herved erklært åpnet.