Tribunekultur

Tribunekultur 2008

I den siste tiden har man i Norge kunne observere en større interesse for hva som skjer på tribunene under kamper i Tippeligaen. Det har flere årsaker, og for å gi en viss oversikt, skal jeg kort oppsummere hva de består i:

a) Teknologisk: I takt med globaliseringens utvikling har norske supportere funnet inspirasjon til nye måter å være supporter på gjennom internett og reiser til fotballand som Italia, Tyskland og øst-europeiske land (i motsetning til tidligere, da England var mest besøkt). Slik har man også knyttet tette kontakter til andre skandinaviske supporterklubber.

b) Kulturelt: I bresjen for utviklingen går såkalte 'ultras'grupper, et fenomen importert fra Italia, ledsaget av innføring av et nytt begrep 'tribunekultur'. Tidligere var nok (virkelig) engasjerte fotballsupportere forbundet med lav kulturell kapital og høyt alkoholkonsum. Dette er nå i ferd med å forandres. Ultras har en egen stolthet, bevisst forhold til klær og oppførsel og har uttalt mål om å støtte laget i edruelig tilstand. Et felles sett med interne koder og regler gjør det mer relevant å forholde seg til andre ultrasgrupperinger på tvers av klubblag og landegrenser (internett er som tidligere nevnt, en viktig kommunikasjonskanal). Idémessig står disse gruppene, som interessefellesskap, for en selvstyrt og organisk enhet med tradisjonelle fellesskapsverdier. Man oppretter slik sett et nytt sosialt rom det blir interessant å delta i.

c) Økonomisk: Fotball er blitt bra forretning for mange selskaper som har nytt godt av økonomiske oppgangstider i Norge, som i resten av verden, i mange år. Ulike samfunnslag i det tidligere norske egalitære samfunnet var i større grad preget av å ha statisk sosial status, men det er nå i ferd med å forskyve seg. Forskjellene mellom de virkelig rike og middelklassen blir større. Økonomisk sett befinner arbeider- og middelklassen seg temmelig likt i dag. Samfunnslag er mobile i forhold til hverandre, og det gjenspeiles også på fotballtribunene. Kapitalen som ble sluppet fri på 80- og 90-tallet har inntatt fotballen og bidratt til spennende spillerkjøp, profesjonaliserte trenerteam, tilrettelagte treningsforhold, moderne stadionanlegg og høyere spillerlønninger. Media har fattet interesse og kastet seg på karusellen. Det er blitt mer stuerent å gå på fotballkamper, og de som går er mer stuerene enn tidligere. 
 

For de supportere som gikk på kamp for 15-20 år siden, og som kanskje til og med opplevde deler av den som barn for ikke så lenge siden, er virkeligheten i dag radikalt forandret. En stueren klasse har gjort sitt inntog på tribunene, og man opplever at sterke krefter fra media og næringsliv tar tak i, og påvirker, klubbens hverdag ut fra profitthensyn. Det er for så vidt gammelt nytt nå, men det som kanskje er mer presserende i dag, er at disse kreftene i større grad er blitt interessert i å styre tribunelivet. Investorer foretrekker naturligvis et publikum som betaler godt for billetten (både på stadion og hjemmefra) og som oppfører seg lydig, og dermed ikke skader klubbens omdømme (eller fra deres synspunkt: merkevarens verdi). 

Om man ser hvordan tribunelivet blir formidlet av TV2 og av 'ultras'grupperinger på internett, er forskjellene slående. TV2 har et nærmest provokativt glansbilde av glade mennesker som deler jubelscener med gode venner og familie (alle er representert – alders- og kjønnsmessig). Ultras på sin side, vektlegger kameratskapet og det ufravikelige dogmet om at støtte til laget kommer foran alt. Man kan si at de idealsupportere TV2 fremstiller er på søndagspiknik og kjøper (og deler) opplevelser ved å gå på kamp, mens ultras' idealsupportere er usvikelige deltagere på kamp for å støtte verdier som man ikke går på akkord med. Førstnevnte er konsumenter, sistnevnte er brødre. Ultras ser fotballen som en alvorlig sport, i motsetning til kapitalen, siden sistenevnte ønsker å utviske forskjeller for å gjøre sporten mer lettfordøyelig for potensielle konsumentgrupper. 
 

Media stiller seg ofte på konsumentenes side. Kanskje fordi de er i posisjon, i motsetning til ultras, som ønsker å se på seg selv som opposisjonelle (noe de de facto også er i tråd med mine skisserte utviklingstrekk). Media har også økonomiske interesser å ta hensyn til. Delvis skyldes det også at ultras har en tendens til å skape en del støy, og det er, mistenker jeg, fordi det er en bevegelse som også får kraft og energi av konflikter, i motsetning til mer moderate supportere og vanlige publikummere. Ultras er dogmatiske og hvis de skulle fire på kravene de stiller til seg selv, ville det være å svikte seg selv og klubben, det ville være å bli med i det etablerte, og dermed ville ultras opphøre å eksistere som meningsfylt begrep. Ultras er derfor i mine øyne mer en motkultur enn en subkultur. 
 

Det er åpningen av tribunelivet som skaper rom for et nytt begrep om den kulturen som preger det som skjer rundt en fotballkamp. Det har vært relativt liten interesse rundt tribunelivet inntil bråkmakere kom på banen, i ulike former og i ulike styrke, på 80- og 90-tallet. Hooliganisme, tribuneulykker og forretningsdelen rundt spillet gjorde at kapitalen som sitter med makten ønsket større kontroll og mer ordnede former rundt 'verdens vakreste spill'. Responsen på utviklingen kan deles i to; den delen av publikum som konformeres og lydig setter seg ned for å møte krav som både direkte og mer subtilt fremsettes. Den andre rekasjonen er den delen av publikum som ønsker å bevare tradisjonelle trekk fra den gamle tribunekulturen.

Eurostand er et eksempel på hvordan bevarere av denne tribunekulturen er kommet på banen i et forsøk på å reversere utviklingen, og demme opp for makten den økonomiske eliten sitter på. Fem hovedpunkter viser hvilke store, overordnede momenter de ønsker å fokusere på. Det interessante er at mange som støtter Eurostand også ser seg nødt til å kjempe på en annen front; nemlig mot de supportere som mer eller mindre bevisst blir 'ofre' for dårlig tribunekultur iscenesatt av forretningsinteresser (jeg tenker på PR-stunts som utdeling av gratis billetter mot å ha på seg sponsorens t-skjorter, klappere, rosa capser m.m).

Det er interessant å se kampen for å definere hvordan fotballkultur bør være. Ultras kjemper på den ene siden mot næringslivets kontroll over fotballklubbene, på den annen side mot uopplyste supportere som har et ureflektert forhold til hvordan de oppfører seg. Jeg tror ultras' dogmatiske innstilling er skapt av følelsen av maktesløshet, like mye som av ungdommelig opprør og opposisjonstendenser. Likefullt skaper opposisjonen en følelse av å være moralsk overlegen, av å ha rett til å bryte regler i den gode saks navn, det er en behagelig posisjon å være i så lenge alt er så galt som det er.